Din samtale er satt på vent....
Vi har vel alle våre lille hatobjekter i hverdagen, jeg vet at Frk. Fredriksen
for tiden har noe imot plan fadder, og ikke minst bussjåfører. Men noe i meg (min sunne fornuft) forteller meg at sånne små irritasjoner er for ingenting å regne når man tenker på det som virkelig får verden til å stoppe opp, blodtrykket til å øke og hjerteinfarktene til å komme luskende.
Det begynner som regel med en telefonsamtale. En helt vanlig en sådan. Du snakker med noen og de bestemmer seg for at nok er nok. Du blir satt på ....vent. Finnes det noe verre enn dette? Du har nettopp blitt nedprioritert i den du ringer til sin verden. Du er ikke like interessant som neste person.
Det kan sammenlignes med å være på cocktailparty (noen av oss er sånn at vi får gå på slike, vi nyter makten det gir oss over dere) og se at han eller hun du snakker med har et blikk som fokuserer eller annen plass (men ikke nærmere enn 3 meter) over din venstre skulder. Du er nedprioritert.
I det minste så har du muligheten når du er på cocktailpartys til å bedrive litt "henteppåsetting" selv, og ikke minst så har du muligheten til å bli sørpe full på Black velvet og gå. Det har du ikke på telefonen. Du har pausemusikk.
Heldigvis har de fleste bedriftene vett nok til å ikke bombardere deg med slik musikk, men noen har fortsatt troen på at "Für Elise" i "ikke-polyfoniske" ringetoner er det som får deg som kunde ned på landjorden midt i en stressende arbeidsdag.
"Di-del-di-del-di-del-di-dellu....di di delllu...di di dellu...." er allikevel ikke det verste jeg har hørt. Den verste formen for tortur er P4. Jeg satt på vent her forleden og ble sittende. Lenge. P4 var pausemusikken og det var faktisk helt greit. Det var en debatt (om man kan kalle en diskusjon på P4 for debatt) og den var interessant. Idet den nådde sitt crescendo, så skjedde det som måtte...han som satte meg på vent BRØT INN I DEBATTEN og ville snakke med meg.
Hvor er en Black velvet når du trenger den.....
for tiden har noe imot plan fadder, og ikke minst bussjåfører. Men noe i meg (min sunne fornuft) forteller meg at sånne små irritasjoner er for ingenting å regne når man tenker på det som virkelig får verden til å stoppe opp, blodtrykket til å øke og hjerteinfarktene til å komme luskende.
Det begynner som regel med en telefonsamtale. En helt vanlig en sådan. Du snakker med noen og de bestemmer seg for at nok er nok. Du blir satt på ....vent. Finnes det noe verre enn dette? Du har nettopp blitt nedprioritert i den du ringer til sin verden. Du er ikke like interessant som neste person.
Det kan sammenlignes med å være på cocktailparty (noen av oss er sånn at vi får gå på slike, vi nyter makten det gir oss over dere) og se at han eller hun du snakker med har et blikk som fokuserer eller annen plass (men ikke nærmere enn 3 meter) over din venstre skulder. Du er nedprioritert.
I det minste så har du muligheten når du er på cocktailpartys til å bedrive litt "henteppåsetting" selv, og ikke minst så har du muligheten til å bli sørpe full på Black velvet og gå. Det har du ikke på telefonen. Du har pausemusikk.
Heldigvis har de fleste bedriftene vett nok til å ikke bombardere deg med slik musikk, men noen har fortsatt troen på at "Für Elise" i "ikke-polyfoniske" ringetoner er det som får deg som kunde ned på landjorden midt i en stressende arbeidsdag.
"Di-del-di-del-di-del-di-dellu....di di delllu...di di dellu...." er allikevel ikke det verste jeg har hørt. Den verste formen for tortur er P4. Jeg satt på vent her forleden og ble sittende. Lenge. P4 var pausemusikken og det var faktisk helt greit. Det var en debatt (om man kan kalle en diskusjon på P4 for debatt) og den var interessant. Idet den nådde sitt crescendo, så skjedde det som måtte...han som satte meg på vent BRØT INN I DEBATTEN og ville snakke med meg.
Hvor er en Black velvet når du trenger den.....
posted by skinke at 6:14 PM
4 Comments:
I går begikk jeg en dødssynd. Jeg glemte en avtale med en venninne, og gikk på kino med Samantha. Min kjære Turid satt klar i sofaen med rødvin i glasset - og jeg dukket aldri opp. Fra nå av skal jeg aldri være sint på noen andre enn meg selv.
Oi, en virkelig dødssynd, som kunne vært unngått om jeg hadde takket ja til Samantha sitt forslag til Kino. Så du kan være sint på meg.
HVA? Var jeg nummer to på lista? Vil du være min forlover? Hun som jeg egentlig skulle ha rykket plutselig ned et hakk...
Takker ja til forlovelsesforslaget, alt for gode venner:)
Post a Comment
<< Home