Det skal ikke være lett
MEGA har åpnet norges største matbutikk på MadlaTorvet. Det er rimelig fantastisk å gå der inne, det er nesten som om noen endelig har skjønt at det går an å spesialdesigne supermarkeder slik at kundene får lyst å handle mat.
Glemt er sovjetmoten til Rema 1000 , vekke er totalitærimaget til Lidl, her er det snakk om en delikatessedisk (tenk det, en egen disk for ferskvarer) som ser delikat ut, et ølsortiment som er fristende, og ikke minst så er det god plass mellom reolene slik at de gamle kånene kan skravle uten å ha samme effekt som en 14 bilers kjedekollisjon på motorveien i rushtiden.
Jeg gikk rundt der inne, forfjamset og glad, omtrent som en kalv på vårslepp. "Å sattan, mad som ser bra ud, delikate fiskevarer, mer enn én sort oliven, ka ska eg gjørr?"
Det jeg gjorde var å handle litt varer, jeg skulle ha fest senere på dagen, så det var en overvekt av usunne varer. Øl, chips, litt diverse snacks hørte med til sortimentet.
Når jeg nærmet meg kassen skjedde det noe rart med meg (det skjer hver gang jeg er i butikken egentlig, så det er ikke så rart for MEG). Jeg tok nemlig frem lommeboka i god tid mens jeg la varene på båndet slik at jeg var klar til å betale og komme meg ut av butikken så fort som mulig.
Det er mer enn hva man kan si om den gamle kånå som sto foran meg i køen:
Jeg antar at hun må ha gått i butikk før, hun hadde det drevne "gammal kåne som handler på butikken hver dag" blikket, du vet, det som kan legge sammen prisene på kvitteringen fortere enn datamaskinen din, og som skriker ut hvis hun har fått 10 øre for lite tilbake.
Men uansett hvor mye hun hadde gått i butikk så er det noen som har glemt å fortelle henne at når man kommer til kassen så må man betale. Ikke bare hadde hun ikke lommeboka klar, veska lå oppi trallen, og i tillegg så lå ikke lommeboken i vesken. Vi (for etter 10 minutter med leiting, så var det ettertrykkelig VI som sto og så på dette skuet), kunne konstatere at vesken var en lommebokfri sone.
Det var jakken også, "kor kan eg ha lagt an....off eg e så vimsen av meg...eg har sikkert glømt an hjemma.." (Noe jeg synes hun godt kunne sjekket FØR hun la alle varene på båndet, men la gå.)
Så fant hun den. I veske nr 2! Faktisk. 2 vesker. "Åja...her va an, off så eg vimse. Kor møye ska eg betala"
Kassereren begynner å miste livsgnisten på dette tidspunktet, men summer seg til 614,50. "Sekshondreogfjortenfemti?!?, det va dyrt det, få se på lappen".
Nå er det flere i køen som begynner å ta fram pariserloffene med den hensikt å utforske deres egenskaper som slagvåpen, men vi klarer å besinne oss. Kassedamen smiler til oss og rister litt på hodet, så vi vet at vi er på samme lag.
Omsider så går det seg til, bare en liten hindring står i veien nå, hun har ikke kontanter og må prøve å huske koden på (det meget velbrukte) visakortet sitt, som om denne plastikken var oppfunnet av djevelen selv.
Går det ikke an å få handlestøttekontakter for de som er handlehandicappet?
Glemt er sovjetmoten til Rema 1000 , vekke er totalitærimaget til Lidl, her er det snakk om en delikatessedisk (tenk det, en egen disk for ferskvarer) som ser delikat ut, et ølsortiment som er fristende, og ikke minst så er det god plass mellom reolene slik at de gamle kånene kan skravle uten å ha samme effekt som en 14 bilers kjedekollisjon på motorveien i rushtiden.
Jeg gikk rundt der inne, forfjamset og glad, omtrent som en kalv på vårslepp. "Å sattan, mad som ser bra ud, delikate fiskevarer, mer enn én sort oliven, ka ska eg gjørr?"
Det jeg gjorde var å handle litt varer, jeg skulle ha fest senere på dagen, så det var en overvekt av usunne varer. Øl, chips, litt diverse snacks hørte med til sortimentet.
Når jeg nærmet meg kassen skjedde det noe rart med meg (det skjer hver gang jeg er i butikken egentlig, så det er ikke så rart for MEG). Jeg tok nemlig frem lommeboka i god tid mens jeg la varene på båndet slik at jeg var klar til å betale og komme meg ut av butikken så fort som mulig.
Det er mer enn hva man kan si om den gamle kånå som sto foran meg i køen:
Jeg antar at hun må ha gått i butikk før, hun hadde det drevne "gammal kåne som handler på butikken hver dag" blikket, du vet, det som kan legge sammen prisene på kvitteringen fortere enn datamaskinen din, og som skriker ut hvis hun har fått 10 øre for lite tilbake.
Men uansett hvor mye hun hadde gått i butikk så er det noen som har glemt å fortelle henne at når man kommer til kassen så må man betale. Ikke bare hadde hun ikke lommeboka klar, veska lå oppi trallen, og i tillegg så lå ikke lommeboken i vesken. Vi (for etter 10 minutter med leiting, så var det ettertrykkelig VI som sto og så på dette skuet), kunne konstatere at vesken var en lommebokfri sone.
Det var jakken også, "kor kan eg ha lagt an....off eg e så vimsen av meg...eg har sikkert glømt an hjemma.." (Noe jeg synes hun godt kunne sjekket FØR hun la alle varene på båndet, men la gå.)
Så fant hun den. I veske nr 2! Faktisk. 2 vesker. "Åja...her va an, off så eg vimse. Kor møye ska eg betala"
Kassereren begynner å miste livsgnisten på dette tidspunktet, men summer seg til 614,50. "Sekshondreogfjortenfemti?!?, det va dyrt det, få se på lappen".
Nå er det flere i køen som begynner å ta fram pariserloffene med den hensikt å utforske deres egenskaper som slagvåpen, men vi klarer å besinne oss. Kassedamen smiler til oss og rister litt på hodet, så vi vet at vi er på samme lag.
Omsider så går det seg til, bare en liten hindring står i veien nå, hun har ikke kontanter og må prøve å huske koden på (det meget velbrukte) visakortet sitt, som om denne plastikken var oppfunnet av djevelen selv.
Går det ikke an å få handlestøttekontakter for de som er handlehandicappet?
posted by skinke at 3:59 PM
0 Comments:
Post a Comment
<< Home