Overraskelser, på godt og vondt
Hva er en overraskelse?
Jeg har ikke tenkt å begi meg ut på en semantisk diskusjon om hva en overraskelse er, eller hvor den kommer fra, men jeg konstaterer at det uvante kan ha flere former.
I denne sammenhengen vil jeg dele overraskelser inn i 2 typer; de behagelige og de ubehagelige. Jeg tar de behagelige først, og i så måte så var hennes kuleste høyhets inntreden på min innflyttingsfest en av de aller, aller mest behagelige overraskelsene jeg har opplevd.
Hun hadde jo til og med løyet for meg om hva som skjedde! (Gisp, frekkeheten tar pusten fra meg). Venninna hennes, frisøren, hadde klippet meg bare noen timer tidligere, og var klar for fest, det var jeg og. Jeg gikk hjem og sov et par timer før jeg tenkte at nå fikk jeg sannelig begynne å rydde klar til festen.
Gjestene kom, og kl. 1/2 9 kom frisøren med en kake hun hadde nektet for at hun hadde bakt. (Det er jo også en kul overraskelse, men ikke så kul som når hun sa "Jeg har enda en overraskelse til deg..."). Ut fra bak døren kom hun kuleste i verden stigende, og jeg ble målbundet.
For de av dere som kjenner meg litt så vet dere at det ikke er noe lett kunststykke å få til, så det er ganske åpenlyst at jeg ble litt satt ut. Å springe rundt som en liten unge fikk plutselig ny betydning.
Ikke for å rakke ned på gode overraskelser, de er tross alt mye kjekkere enn dårlige overraskelser, men det er mye lettere å skrive om dårlige overraskelser. De gir liksom litt mer ammunisjon til den sinte blogger.
Som når jeg, min nå 19 år gamle søster, min far og typen til søsteren min var ute og spiste på Storehorn Steikehus.
La gå at det var i julebordrushet. La gå at det var stappfullt med folk. La gå at det var varmt og svett og massevis av fulle mennesker der. Vi var ute etter å få oss en god biff. Ikke mer ikke mindre. Tross alt så er det jo det som Storehorn markedsfører seg med.
Jeg var på jobb til kl. 9, men de hadde bestilt bord til kl. 8:30. Jeg var meget bekymret for at jeg ikke skulle nå hovedretten, så jeg ringte til søsteren min fra motorveien og ba henne bestille for meg.
Jeg trengte ikke ha stresset. Da jeg ankom restauranten kl. 9:15 så var de såvidt ferdige med forrettene (som de hadde bestilt kl. 8:40). Jaja, det er jo bra dette, jeg nådde hvertfall hovedmaten.
Jeg skal ikke si at servicen var sein, men jeg kunne faktisk kjørt ut på jobben igjen, gått på kvadrat, kjøpt nye klær, gått hjem, dusjet, kledd på meg og spasert ned til byen før maten kom på bordet. Sneglene på kjøkkenet snakker ennå om den gangen de klarte å rømme fra den treige servitøren.
Men det var heller ikke det verste.
Jeg kan herved gi et tips til alle servitører og hov(ne)mestere som betjener bord i det ganske land:
Hvis en gjest sier "Unnskyld, men vi bestilte for en time siden, er det lenge til vi får maten" så er IKKE svaret å si, "Ja, ka forvente dåkker, det e møye folk her idag. Og dessuden så komme an rett ront jørna."
Ok. Det er greit at han var stresset, men det får være grenser for løgn. Skal du lyge for de i restauranten så hold deg nå hvertfall til den vante (og aksepterte) "Jeg skal gå og sjekke."
Men maten kom fortsatt ikke. Ett kvarter senere så fikk jeg tak i en ny servitør. "Unnskyld, vi bestilte for en time og ett kvarter siden, er det lenge til vi får maten?"
Nytt tips: Heller ikke å svare "Jamen dåkker har jo hatt forrett" er et tilfredsstillende svar når magesyren truer med å romle seg ut gjennom magesekken. Jeg kunne ikke dy meg da. "Har det noe å si?".
"Ja, der skal være 25 minutter mellom forrett og hovedrett, og det er masse folk her i kveld, så du måtte nok regnet med noe sånt".
Ok, tenkte jeg, så lenge maten er god så er allting godt.
Det var den ikke. Kald, overstekt biff (jeg liker som regel biffen sånn at en god dyrlege kan få den til å si mø igjen), og vasne poteter. På dette tidspunktet gadd vi ikke å klage lengre, mest av redsel for "de jævlene ute på bord 34, gi dem litt ekstra 'saus' kåre".
På den lyse siden så var jeg med Far, lillesøster og typen hennes, og en god flaske rødvin hjalp betraktelig på humøret den og. Og det å få dårlig service er egentlig helt greit. Det er som en slags motsatt reklame. Og så slipper man å regne på tips.
Jeg har ikke tenkt å begi meg ut på en semantisk diskusjon om hva en overraskelse er, eller hvor den kommer fra, men jeg konstaterer at det uvante kan ha flere former.
I denne sammenhengen vil jeg dele overraskelser inn i 2 typer; de behagelige og de ubehagelige. Jeg tar de behagelige først, og i så måte så var hennes kuleste høyhets inntreden på min innflyttingsfest en av de aller, aller mest behagelige overraskelsene jeg har opplevd.
Hun hadde jo til og med løyet for meg om hva som skjedde! (Gisp, frekkeheten tar pusten fra meg). Venninna hennes, frisøren, hadde klippet meg bare noen timer tidligere, og var klar for fest, det var jeg og. Jeg gikk hjem og sov et par timer før jeg tenkte at nå fikk jeg sannelig begynne å rydde klar til festen.
Gjestene kom, og kl. 1/2 9 kom frisøren med en kake hun hadde nektet for at hun hadde bakt. (Det er jo også en kul overraskelse, men ikke så kul som når hun sa "Jeg har enda en overraskelse til deg..."). Ut fra bak døren kom hun kuleste i verden stigende, og jeg ble målbundet.
For de av dere som kjenner meg litt så vet dere at det ikke er noe lett kunststykke å få til, så det er ganske åpenlyst at jeg ble litt satt ut. Å springe rundt som en liten unge fikk plutselig ny betydning.
Ikke for å rakke ned på gode overraskelser, de er tross alt mye kjekkere enn dårlige overraskelser, men det er mye lettere å skrive om dårlige overraskelser. De gir liksom litt mer ammunisjon til den sinte blogger.
Som når jeg, min nå 19 år gamle søster, min far og typen til søsteren min var ute og spiste på Storehorn Steikehus.
La gå at det var i julebordrushet. La gå at det var stappfullt med folk. La gå at det var varmt og svett og massevis av fulle mennesker der. Vi var ute etter å få oss en god biff. Ikke mer ikke mindre. Tross alt så er det jo det som Storehorn markedsfører seg med.
Jeg var på jobb til kl. 9, men de hadde bestilt bord til kl. 8:30. Jeg var meget bekymret for at jeg ikke skulle nå hovedretten, så jeg ringte til søsteren min fra motorveien og ba henne bestille for meg.
Jeg trengte ikke ha stresset. Da jeg ankom restauranten kl. 9:15 så var de såvidt ferdige med forrettene (som de hadde bestilt kl. 8:40). Jaja, det er jo bra dette, jeg nådde hvertfall hovedmaten.
Jeg skal ikke si at servicen var sein, men jeg kunne faktisk kjørt ut på jobben igjen, gått på kvadrat, kjøpt nye klær, gått hjem, dusjet, kledd på meg og spasert ned til byen før maten kom på bordet. Sneglene på kjøkkenet snakker ennå om den gangen de klarte å rømme fra den treige servitøren.
Men det var heller ikke det verste.
Jeg kan herved gi et tips til alle servitører og hov(ne)mestere som betjener bord i det ganske land:
Hvis en gjest sier "Unnskyld, men vi bestilte for en time siden, er det lenge til vi får maten" så er IKKE svaret å si, "Ja, ka forvente dåkker, det e møye folk her idag. Og dessuden så komme an rett ront jørna."
Ok. Det er greit at han var stresset, men det får være grenser for løgn. Skal du lyge for de i restauranten så hold deg nå hvertfall til den vante (og aksepterte) "Jeg skal gå og sjekke."
Men maten kom fortsatt ikke. Ett kvarter senere så fikk jeg tak i en ny servitør. "Unnskyld, vi bestilte for en time og ett kvarter siden, er det lenge til vi får maten?"
Nytt tips: Heller ikke å svare "Jamen dåkker har jo hatt forrett" er et tilfredsstillende svar når magesyren truer med å romle seg ut gjennom magesekken. Jeg kunne ikke dy meg da. "Har det noe å si?".
"Ja, der skal være 25 minutter mellom forrett og hovedrett, og det er masse folk her i kveld, så du måtte nok regnet med noe sånt".
Ok, tenkte jeg, så lenge maten er god så er allting godt.
Det var den ikke. Kald, overstekt biff (jeg liker som regel biffen sånn at en god dyrlege kan få den til å si mø igjen), og vasne poteter. På dette tidspunktet gadd vi ikke å klage lengre, mest av redsel for "de jævlene ute på bord 34, gi dem litt ekstra 'saus' kåre".
På den lyse siden så var jeg med Far, lillesøster og typen hennes, og en god flaske rødvin hjalp betraktelig på humøret den og. Og det å få dårlig service er egentlig helt greit. Det er som en slags motsatt reklame. Og så slipper man å regne på tips.
posted by skinke at 4:03 PM
0 Comments:
Post a Comment
<< Home