Å gå tur

Nå gikk det heldigvis bra med han fyren som hadde blitt innesnødd på fjellet, det er jo alltid bra når ting går som de skal og ingen kommer til mer enn overfladisk skade. Allikevel så må jeg si at mange penger kunne vært spart, mange folk kunne sittet ved peisen og drukket kakao istedenfor å være kalde om en viss person hadde holdt seg hjemme istedenfor å bestemme seg for at å fyke rundt i fjellet midt i januar var en fornuftig måte å tilbringe en lørdag på.

Så var det det at jeg ser på det å gå rundt stokkavannet i 4 minus som min personlige ekstremsportsgrense. Og jeg tøyde den i går. Å gå rundt stokkavannet i 2 pluss og sludd er en skikkelig våt og kald opplevelse. Nesten så kald faktisk at jeg vurderte å ringe til Redningssentralen og be om et sånt teppe av aluminiumsfolie som de pakker maratonløpere inn i når de er ferdige. Det og en god whisky hadde gjort susen. Isteden tok jeg til takke med å gå videre, komme meg hjem og spise litt god mat.

Som jeg nevnte tidligere så har jeg begynt å følge Paul McKennas råd når det gjelder mat og det å spise, nemlig å spise sent, slutte når man er mett og tenke over alt man spiser. I den forbindelse så har det skjedd en merkelig ting.

Jeg har blitt bedre til å lage mat. I og med at jeg tenker over ting mer når jeg skal spise, og skal kjenne på smaker og teksturer i maten så har jeg begynt å eksperimentere mye mer med hva jeg lager til middag.

Så i går var det svin ytrefilet med chilipotetstappe med avocado og lime puré på toppen. Nam!