Takk for i år

Jeg avslutter 2006 med et lite sukk, for en måte å våkne på jeg opplevde i dag. Saddam Hussein ble henrettet i dag tidlig, og har på sin egen triste måte til at 2006 er et år vi helst vil glemme.

Personlig kan jeg bare kalle dette et annus mirabilis, et år som er verd å merke seg. Jeg har fått meg ny leilighet, omsider fått arveoppgjøret etter mor, og sagt opp jobben min til fordel for nye utfordringer. 2007 blir et spennende år, et år der jeg begynner i ny jobb og et år der jeg håper å slå meg til ro i den nye leiligheten etter en hektisk innflyttingsperiode.

På andre måter så har 2006 vært et annus horibilis, et år som er verd å merke seg, men i negativ forstand. Saddams henrettelse var bare det siste eksempelet av skuffende nyheter som har skjedd i året som har gått.

Sjef blant de dårlige nyhetene er selvfølgelig den fortsettende krisen i Irak. Jeg vet at de fleste av oss (inkludert meg) har etterhvert skrudd av antennene når det gjelder det som forekommer i det landet. Men fakta er at antall døde Amerikanske soldater har rundet 2800, og at antallet drepte Irakere er over 100,000 etter invasjonen.

Det er jo selvfølgelig lett å gi Amerikanerene skylden for dette, men jeg mener fortsatt at å fjerne Saddam var det rette å gjøre, selv om grunnene vi i vesten fikk servert for å gjøre det var feil. Han måtte forsvinne før eller siden og en borgerkrig som kommer nå, med massevis av Amerikanske soldater på plass er langt på vei å foretrekke framfor en borgerkrig der det er fritt leide for Syria, Jordan og Iran å invadere og kapre deler av landet til sine egne interesser.

Men borgerkrig har det blitt, og det ser ikke ut til at det kommer til å slutte med det første. La oss ofre en tanke for de 30 andre i dag, drept av en bilbombe når de skulle handle fisk, som ikke får internasjonal nyhetsdekning av sin død slik Saddam gjorde.

OL i Torino var kanskje den mest framtredende skuffelsen for de aller fleste av oss, hvertfall etter avisene å dømme. Jeg tror ikke Dagbladet, VG og andre aviser kunne ha dekket noe fyldigere om det hadde kommet for en dag at Eli Hagen og George Bush hadde løpt nakne rundt Akershus festning med djevelhorn på hodet. Det er ikke lett å takle skuffelse, særlig hvis man på forhånd har gått ut og mer eller mindre avskrevet alle konkurrentene.

Selvfølgelig så var det noen andre sin feil, de Norske gutter og jenter var i sitt livs form, smørerene, maten, snøen, arenaene, sykdom og publikum fikk alle sin del av skylden. Norge tok 2 gull, det svakeste resultatet siden 1988. Og allikevel så fortsatte verden på sin ferd rundt solen...

Og så var det været da. Hva er det med været for tiden? 53 dager på rad(!) med nedbør i Stavanger. Takk og pris for det! Strømkrisen er avblåst. Vi fikk den beste sommeren i manns minne (ca. 20 år) og den våteste høsten siden målinger startet. Jaja. Det minsker bare våre sjanser for gull i neste vinter OL. (Det minsker bare sjansen for et nytt vinter OL i det hele tatt).

Kanskje vi kan vinne noe i sommer OL isteden?

Takk for i år, sees i 2007!

Sykemelding

Jeg leser om hr Sandbergs opptreden på talerstolen på stortinget med en viss skadefryd. (Ja jeg er en av dem som syns det er helt greit at Fremskrittspartiet driter seg ut).

Jeg trodde vi virkelig hadde en stor sak foran oss, en full stortingsrepresentant ikke mindre. En snøvlende lovmaker, en dritings politiker. Det er ikke hver dag man opplever noe sånt. I Britiske aviser er de påpasselige med å aldri nevne at en politiker var beruset eller full. Isteden skriver de i kodeord. Full er "tired and emotional". Hvis noen får sparken så er det sånn at de "retired for personal reasons".

Her er det slik at folk får sparken, at de er fulle og at de blir deprimerte. All ære til Norge for det, åpenhet er veldig bra, selv om det kan være morsomt å knekke kodene for hva aviser EGENTLIG mener når de snakker om en politiker.



Men det var ikke poenget idag.

Poenget er dette med sykemeldinger. Jeg er drittlei av at det skal være så lett å sykemelde seg i Norge i dag. Per Sandberg er ikke syk. Han har vært dum, uforsiktig, (ikke minst) latterlig uprofesjonell i sin opptreden og naïv. Ja kanskje nettopp som folk flest. Han er ikke folk flest. Han er nestleder for det som avisene ynder å kalle norges største parti men som aldri har vunnet et valg.

Etter å ha dummet seg ut (for det VAR han som dummet seg ut, de fakta som VG refererer til har aldri blitt trukket i tvil), så har hans og Siv Jensens strategi vært å skylde på alle andre. Istedenfor å si "Vi er et alvorlig parti, og vi tar ting alvorlig - Per Sandberg beklager sterkt sin 3. høyprofilerte utdriting og lover å aldri gjøre noe dumt igjen", så har de valgt å si "Dummedummedumme VG, dere er bare ute etter å ta oss!...og dessuten: Per sandberg er så svak at han, etter å ha vært latterlig dum og uprofesjonell ikke tålte å høre at han hadde gjort det. Han har fått 2 ukers fri på deres regning".

Hmmm. Og dette er de vi (eller rettere sagt "Folk flest" vil ha til å lede landet?)

Ut på tur

Jeg har brutt en barriere.

En stor en.

For første gang så var jeg reiseleder for en gjeng unger på tur i helga som var. Vi dro til Bergen (nærmere bestemt Askøy) for å spille vannpoloturnering.

Det er ganske stilig å se en gjeng med unger sammen. Jeg hadde helt glemt det jeg, siden jeg ikke har barn selv så er jeg ikke involvert i det daglige dramaet som det å ha barn er. Man kan beskrive det som en lærerik opplevelse.















For eksempel, visste du at hvis du kombinerer en stk. hypokonderunge med liten arbeidsvilje så kan du få en stk. ødelagt rygg når bæring av boss er inne i bildet, men som leges magisk når putekrig er påkrevd?

Eller at en stk. rappkjeftet 11 åring kan få en stk. sårbar 16 åring på gråten? Nevnte 16åring er forsåvidt ganske komisk, han skal ta kommandoen over alt og alle, selv om det han minst av alt har er kontroll over seg selv. Hvorfor er det slik? Er det ikke lettere å bare bry seg om seg selv istedenfor å bry seg om alle andre?

Hva med mat? Er det et innebygd gen hos 13 år gamle jenter som gjør de istand til å se SÅÅÅ voksne ut mens de lirer av seg de barnsligste ting? "Der e jo ingenting bra pålegg her...herregud koss ska eg spisa någe av dette, dåkker har jo issje kjypt det brøe eg lige..." (Sagt når det var Skinkeost, rekeost, norvegia, skinke, fårepølse, makrell i tomat, syltetøy av variantene jordbær, blåbær, bringebær; nugatti, brunost, 3 typer leverpostei, majones og smør tilgjengelig i tillegg til 7 sorter brød). Og levert med et uttrykk som sa: "Jeg er verdens mest verdensvante globetrotter og diva. Gi meg nøyaktig det jeg vil ha ellers kommer jeg til å hyle og hyle og hyle til jeg spyr."

Kanskje barna vokser fra det.

Noe de hvertfall ikke vokser fra er det å flørte. Snarere tvert imot. Men det er morsomt å observere de keitete første forsøkene (ikke det at undertegnede er verdensmester på dette området). Som det å dytte jenter uti svømmebassenget med alle klærne på, og så ikke helt forstå hvorfor de blir sinte. Eller å låse dem inne på badet, eller å kile dem, eller å konstant henge rundt dem til de må be vedkommede om å "dra for faen te helvete din dredonge".


De er flinke småtasser i bassenget også (Vi var på vannpolotur husker du). Bortsett fra noen episoder der de sentrer bakover, scorer selvmål eller hiver ballen til motstanderen så gikk alt greit.

Greit er ikke ordet jeg vil bruke om hjemturen. Buss inn til Bergen sentrum, hurtigbåt til Stavanger. Høres greit ut? Det gikk ikke helt etter planen. Båten stoppet på Leirvik, det var for mye bølger til å fortsette. Like greit egentlig fordi en av smårollingene hadde helt siden vi sto opp på søndags morgen bestemt seg for at han skulle bli sjøsyk. "Når jeg blir sjøsyk, hva gjør jeg da?" Normal prosedyre er å bli grønn i fjeset og spy kunne jeg fortelle. "Skal jeg bruke voksen redningsvest eller barneredningsvest når vi synker?" Hmmm...ikke vet jeg, men snakk om å være forberedt og ta sorgene på forskudd!

Vi kom oss hjem, men ikke før vi hadde foretatt en hasardiøs kryssing av Boknafjorden på en ferje som mest av alt minnet om et badekar med meget dårlig stabilitet. Og så hadde junior nr 2 og 3 begynt å spy, han ene så ut som om han prøvde å donere innvollene til vitenskapen uten å måtte skjæres opp.

Ville jeg vært reiseleder igjen? Visst faen. Det var dritgøy.

Overraskelser, på godt og vondt

Hva er en overraskelse?

Jeg har ikke tenkt å begi meg ut på en semantisk diskusjon om hva en overraskelse er, eller hvor den kommer fra, men jeg konstaterer at det uvante kan ha flere former.

I denne sammenhengen vil jeg dele overraskelser inn i 2 typer; de behagelige og de ubehagelige. Jeg tar de behagelige først, og i så måte så var hennes kuleste høyhets inntreden på min innflyttingsfest en av de aller, aller mest behagelige overraskelsene jeg har opplevd.

Hun hadde jo til og med løyet for meg om hva som skjedde! (Gisp, frekkeheten tar pusten fra meg). Venninna hennes, frisøren, hadde klippet meg bare noen timer tidligere, og var klar for fest, det var jeg og. Jeg gikk hjem og sov et par timer før jeg tenkte at nå fikk jeg sannelig begynne å rydde klar til festen.

Gjestene kom, og kl. 1/2 9 kom frisøren med en kake hun hadde nektet for at hun hadde bakt. (Det er jo også en kul overraskelse, men ikke så kul som når hun sa "Jeg har enda en overraskelse til deg..."). Ut fra bak døren kom hun kuleste i verden stigende, og jeg ble målbundet.

For de av dere som kjenner meg litt så vet dere at det ikke er noe lett kunststykke å få til, så det er ganske åpenlyst at jeg ble litt satt ut. Å springe rundt som en liten unge fikk plutselig ny betydning.

Ikke for å rakke ned på gode overraskelser, de er tross alt mye kjekkere enn dårlige overraskelser, men det er mye lettere å skrive om dårlige overraskelser. De gir liksom litt mer ammunisjon til den sinte blogger.

Som når jeg, min nå 19 år gamle søster, min far og typen til søsteren min var ute og spiste på Storehorn Steikehus.

La gå at det var i julebordrushet. La gå at det var stappfullt med folk. La gå at det var varmt og svett og massevis av fulle mennesker der. Vi var ute etter å få oss en god biff. Ikke mer ikke mindre. Tross alt så er det jo det som Storehorn markedsfører seg med.

Jeg var på jobb til kl. 9, men de hadde bestilt bord til kl. 8:30. Jeg var meget bekymret for at jeg ikke skulle nå hovedretten, så jeg ringte til søsteren min fra motorveien og ba henne bestille for meg.

Jeg trengte ikke ha stresset. Da jeg ankom restauranten kl. 9:15 så var de såvidt ferdige med forrettene (som de hadde bestilt kl. 8:40). Jaja, det er jo bra dette, jeg nådde hvertfall hovedmaten.

Jeg skal ikke si at servicen var sein, men jeg kunne faktisk kjørt ut på jobben igjen, gått på kvadrat, kjøpt nye klær, gått hjem, dusjet, kledd på meg og spasert ned til byen før maten kom på bordet. Sneglene på kjøkkenet snakker ennå om den gangen de klarte å rømme fra den treige servitøren.

Men det var heller ikke det verste.

Jeg kan herved gi et tips til alle servitører og hov(ne)mestere som betjener bord i det ganske land:

Hvis en gjest sier "Unnskyld, men vi bestilte for en time siden, er det lenge til vi får maten" så er IKKE svaret å si, "Ja, ka forvente dåkker, det e møye folk her idag. Og dessuden så komme an rett ront jørna."

Ok. Det er greit at han var stresset, men det får være grenser for løgn. Skal du lyge for de i restauranten så hold deg nå hvertfall til den vante (og aksepterte) "Jeg skal gå og sjekke."

Men maten kom fortsatt ikke. Ett kvarter senere så fikk jeg tak i en ny servitør. "Unnskyld, vi bestilte for en time og ett kvarter siden, er det lenge til vi får maten?"

Nytt tips: Heller ikke å svare "Jamen dåkker har jo hatt forrett" er et tilfredsstillende svar når magesyren truer med å romle seg ut gjennom magesekken. Jeg kunne ikke dy meg da. "Har det noe å si?".

"Ja, der skal være 25 minutter mellom forrett og hovedrett, og det er masse folk her i kveld, så du måtte nok regnet med noe sånt".

Ok, tenkte jeg, så lenge maten er god så er allting godt.

Det var den ikke. Kald, overstekt biff (jeg liker som regel biffen sånn at en god dyrlege kan få den til å si mø igjen), og vasne poteter. På dette tidspunktet gadd vi ikke å klage lengre, mest av redsel for "de jævlene ute på bord 34, gi dem litt ekstra 'saus' kåre".

På den lyse siden så var jeg med Far, lillesøster og typen hennes, og en god flaske rødvin hjalp betraktelig på humøret den og. Og det å få dårlig service er egentlig helt greit. Det er som en slags motsatt reklame. Og så slipper man å regne på tips.

Profesjonell adferd

Jeg har tidligere skrevet om at jeg har sagt opp jobben min, og at jeg har fått meg ny jobb. I den anledning så har jeg hatt anledning til å observere forskjellige teknikker firmaer bruker når de er i en ansettelsesprosess:

1) Skrekkintervjuet: Dette innebærer at de som skal intervjue deg er skikkelig ekle med deg og at de prøver å få deg ut av fatning for "å se hvordan du takler stress". Det er ikke gøy å gå på slike intervjuer, og min teori er at det er en viss type psykopat med mindreverdighetskompleks som syns det er kjekt å holde slike.

2) Kompisintervjuet: Sitt og jabb med en "kompis", i dette tilfellet en meget dreven intervjuer som får mer informasjon ut av deg på en halvtimes "prat" enn du ville trodd var mulig.

3) Det inkompetente intervjuet: "Så, hvilken stilling er det du søker...?" Det er aldri en god start på et intervju, der du som objekt har pugget og lest om firmaet, men firmaet vet ikke engang at du skulle komme. "Kan du noen andre språk bortsett fra norsk?" (Spurt etter at undertegnede hadde sendt CV på engelsk.)

4) Skryteintervjuet: Personen(e) som intervjuer deg er mer interessert i å snakke drit om andre firma og/eller konkurrenter enn å få deg interessert i jobben.

Det er også stor forskjell på måten du får respons fra firmaer på. Har du først vært på intervju så er det greit om du får beskjed ganske fort om du har fått jobben eller ikke. Jeg anser det som uhyre uhøflig å love å komme tilbake til noen og så ikke gjøre det.

Skrekkeksempelet må være et firma jeg søkte jobb hos.

De var veldig ivrige når jeg hadde søkt jobben, jeg skulle komme inn og ta en prat med dem. Jeg kom inn på kontorene deres og fikk servert kaffe. Så langt så bra tenkte jeg.

Han som skulle intervjue meg var litt av en type. Han hadde nettopp rykket opp i eliteserien i hårgele, og mansjettknappene hans så ut som om han trengte en god treningsøkt med frivekter for å kunne bære. I tillegg så brukte han engelske ord der norske passer. Istedenfor "bra observert" så sa han "ja..det var vel ganske 'well spotted'". Som de sier: Aktoratet hviler.

Dette førsteintrykket ble fulgt opp av "Skrekkintervjuet" kombinert med "Skryteintervjuet."

Greit nok tenkte jeg, lønningene de lokket med var jo astronomiske, så en klyse skulle jeg nok klart. Samtalen ble avsluttet med "du hører fra oss innen fredag." (Intervjuet fant sted på en tirsdag)"

Han sa jo ikke hvilken fredag han mente, kanskje han virkelig mente en fredag 6 uker senere, ikke vet jeg, men det virker ikke særlig sannsynlig spør du meg.

Uansett så fikk jeg en telefon fra ham den fredagen, 6 uker etter at jeg hadde vært på førstegangsintervju, og ble spurt om jeg kunne komme på andregangsintervju om 2 uker. Det kunne jeg dessverre ikke, da jeg og hun kuleste i verden var på vei til Dublin akkurat den dagen han ville snakke. "Er det noen andre dager som passer?" spurte jeg. "Joda, men la meg komme tilbake til deg når vi finner en annen dato". Ok, tenkte jeg, nå kommer jeg til andregangsintervju her, det er jo digg.

5 uker senere hadde jeg fremdeles ikke hørt noe. Og jeg hadde akseptert tilbud fra min nåværende fremtidige arbeidsplass. Så jeg sendte denne mailen:

Hei,

Jeg vil bare informere om at etter særdeles dårlig oppfølging fra deres side så har jeg takket ja til jobb hos en annen bedrift og at jeg derfor ikke lengre anser meg selv som en aktuell kandidat til jobb som finansrådgiver hos dere. Jeg ønsker dere lykke til i ansettelsesprosessen.

Jeg har jo alltid hatt lyst å skrive en slik mail, ganske gøy å være litt frekk.

Men ikke så frekk som mailen jeg fikk tilbake:

Det var leit å høre. Hadde planer om å invitere deg denne uken til å møte vår HR konsulent og HR direktør. Du får ha lykke til i din nye jobb.


Greit å tro at mennesker er dumme, men den der tar faktisk kjeksen.

Det skal ikke være lett

MEGA har åpnet norges største matbutikk på MadlaTorvet. Det er rimelig fantastisk å gå der inne, det er nesten som om noen endelig har skjønt at det går an å spesialdesigne supermarkeder slik at kundene får lyst å handle mat.

Glemt er sovjetmoten til Rema 1000 , vekke er totalitærimaget til Lidl, her er det snakk om en delikatessedisk (tenk det, en egen disk for ferskvarer) som ser delikat ut, et ølsortiment som er fristende, og ikke minst så er det god plass mellom reolene slik at de gamle kånene kan skravle uten å ha samme effekt som en 14 bilers kjedekollisjon på motorveien i rushtiden.

Jeg gikk rundt der inne, forfjamset og glad, omtrent som en kalv på vårslepp. "Å sattan, mad som ser bra ud, delikate fiskevarer, mer enn én sort oliven, ka ska eg gjørr?"

Det jeg gjorde var å handle litt varer, jeg skulle ha fest senere på dagen, så det var en overvekt av usunne varer. Øl, chips, litt diverse snacks hørte med til sortimentet.

Når jeg nærmet meg kassen skjedde det noe rart med meg (det skjer hver gang jeg er i butikken egentlig, så det er ikke så rart for MEG). Jeg tok nemlig frem lommeboka i god tid mens jeg la varene på båndet slik at jeg var klar til å betale og komme meg ut av butikken så fort som mulig.

Det er mer enn hva man kan si om den gamle kånå som sto foran meg i køen:

Jeg antar at hun må ha gått i butikk før, hun hadde det drevne "gammal kåne som handler på butikken hver dag" blikket, du vet, det som kan legge sammen prisene på kvitteringen fortere enn datamaskinen din, og som skriker ut hvis hun har fått 10 øre for lite tilbake.

Men uansett hvor mye hun hadde gått i butikk så er det noen som har glemt å fortelle henne at når man kommer til kassen så må man betale. Ikke bare hadde hun ikke lommeboka klar, veska lå oppi trallen, og i tillegg så lå ikke lommeboken i vesken. Vi (for etter 10 minutter med leiting, så var det ettertrykkelig VI som sto og så på dette skuet), kunne konstatere at vesken var en lommebokfri sone.

Det var jakken også, "kor kan eg ha lagt an....off eg e så vimsen av meg...eg har sikkert glømt an hjemma.." (Noe jeg synes hun godt kunne sjekket FØR hun la alle varene på båndet, men la gå.)

Så fant hun den. I veske nr 2! Faktisk. 2 vesker. "Åja...her va an, off så eg vimse. Kor møye ska eg betala"

Kassereren begynner å miste livsgnisten på dette tidspunktet, men summer seg til 614,50. "Sekshondreogfjortenfemti?!?, det va dyrt det, få se på lappen".

Nå er det flere i køen som begynner å ta fram pariserloffene med den hensikt å utforske deres egenskaper som slagvåpen, men vi klarer å besinne oss. Kassedamen smiler til oss og rister litt på hodet, så vi vet at vi er på samme lag.

Omsider så går det seg til, bare en liten hindring står i veien nå, hun har ikke kontanter og må prøve å huske koden på (det meget velbrukte) visakortet sitt, som om denne plastikken var oppfunnet av djevelen selv.

Går det ikke an å få handlestøttekontakter for de som er handlehandicappet?