Staven

Hvor var du?

Hvor var du da Oddvar Brå brakk staven?

Jeg vet ikke hvor jeg var, jeg var nemlig bare 8 dengang. Jeg vedder på at du ikke vet heller, eller at noen du kjenner vet det heller. Det er 25 år siden det skjedde. Under VM på ski i Holmenkollen. Den store stygge russeren (noen som husker navnet hans?) vant nesten gullet på grunn av at den snille, heltmodige nordmannen brakk staven sin.

Det var den gang ski betydde noe. Nå er det nesten litt patetisk når pressen prøver å hause oss opp til de store høyder av nasjonalromantisk galskap. Det er litt som fotball jo. Det er overalt. Det er verdenscuprenn på TVen stort sett hver helg der vi kan se våre helter i aksjon, det er VM annethvert år, og i mellomårene har vi OL og/eller "bare" standard utvidet verdenscup.

Det blir litt for sært å høre på kommentatorer hyle og skrike med limericker og vers skrevet av bestemor tussa fra haugen oppi dalom HVER bidige søndag. Er det rart vi blir lei?

Er det rart vi (jeg) blir oppgitt når vi er så smålige her på berget at vi ikke unner andre suksess uten å tilføye "hadde vi bare ikke smørt oss bort"? Det er ikke måte på hvor mye flaks svenskene/finnene/russerene/tyskerene/italienerene kan ha på en gang. Tenk det, en nordmann ute av form OG med dårlige ski. Synd for oss at det bare ble sølv. Hadde vår helt vært i form ville vi fått gull, gjerne med 50 sekunders margin på en 5 kilometer.

Misforstå meg ikke. Jeg elsker å se på sport, jeg elsker å se på både langrenn og skiskyting og alle de andre (mer eller mindre) latterlige vintersportene. Problemet er bare at når vi har en suksessrate på 60% i langrenn over de siste 16 årene så blir man VANT med å se en norsk vinner. Og hvor er man da? Hva er da spennende med det? 60 prosent vil si at jeg, denne vinteren kan forvente å se en norsk langrennsvinner ca. 20 ganger. Javel. Takke seg til en eller to superdramatiske seire mot en hel skokk av motiverte, sultne og raske utlendinger (gjerne med et mye sterkere startfelt) enn 20 seire mot sverige og tyskland.

Mitt forslag er derfor: Slutt å vise driten på tv så ofte. Kanskje vi da kan få tilbake spenningen slik at vi om 25 nye år kan si: Hvor var du da Petter Northug trynte?

For the English speaking readership

Not that there are many of you, at least not with English as language no. 1, but I have at least one transatlantic visitor who can't speak Norwegian, so this is a little hello to a fellow Bruce fan and all round good writer.

It's kind of funny the way that the internet can bring out the best in us. Remember the days when porn was all we surfed on the web? I was at university in St. Andrews, and all the net was good for then was sending an email or two (via the now antiquated SUN Pine system - there was even a command called Finger which enabled you to see who was online, my then 19 year old mind saw the rude potential immediately), and surfing porn on the 19,9 modem connection.

Blogging is driving the net ever forward, although don't tell Hosni Mubarak that. He just sentenced a young Egyptian to 4 years in prison for "insulting Islam" on his blog. Honestly. You would think that the dictatorial leader of the moslem world's most western country would have better things to do (like stopping radical religious groups from bombing tourists perhaps) than reading blogs, but no. They read blogs, and punish the writers. Having said that, the net is such a treasure trove for the amateur blogger that there is a good case to be made for reading the stuff that is published.

Today I happened to glance down when one of the RSS readers that I've got installed started it's insistent bleeping. Apparently a young(ish) man had been arrested in the US for storming a neighbours house because he thought someone was being raped. He appeared at his neighbours door wielding a cavalry sword, and demanded that the poor guy upstairs show him round the flat to prove that no-one else was there. It transpired that the upstairs neighbour was watching a porn film (see, from the porn driving the net to porn at home, I do go round in circles).

Picture the scene: You've settled in for the evening, put on your favourite film of the pornographic persuasion, and have the old meat and two veg. out for a quick fondle. In pops the neighbour with a cavalry sword. Talk about pressure to perfom!

The "neighbourly-stormer-of-flats" lives with his mother. I wonder how long you'd have to live with your mother to confuse the sounds of an x rated film with an actual rape.

Or how loud would you, as a neighbour have to play an x rated film for the other dwellers in your house of domestic bliss to hear it at all?

These questions I leave to you. Answers on a postcard please.

Today in my series of National holidays: Hammersmith Odeon 1975, "For You"

Noen dager...

Noen dager er bare sånn. Sånne dager der alt er på tverke. Til og med ikke den vanlige forlystelsen å lese Dagbladet på nett for å finne de teiteste overskriftene (eller den adskillig mer givende og vanskelige "finn den ene viktige overskriften") har klart å få meg i godt humør.
Litt av det har med at det snør ute. Jeg bor i Stavanger og der skal det ikke snø. Hvertfall ikke i slutten av februar. Februar er nesten mars, og mars er praktisk talt sommer mener jeg. Hvertfall hvis man ser optimistisk på det.

Nei, alt gikk på tverke i kveld. Selv om ingenting gjorde det. Jeg fikk trent, jeg fikk spist godt, jeg fikk slappet av foran tven en stund, og jeg fikk gjort litt lekser som en slags forberedelse til min nye (bare en uke igjen!) tilværelse jobbmessig.

Alt irriterer meg. Ta bare Dagbladets overskriftsside. Den pleier å få meg til å le litt, om ikke fordi det er morsomt, så hvertfall fordi det er tåpelig. Men ikke i kveld. Vi kunne lese om Ole Gunnar "Dagbladet ville slikket rompa di om de fikk sjansen" Solskjær sin vinneroppskrift for Champignonligaen. Ikke irriterende i seg selv, men Dagbladet har hatt 37 artikler om hvor mye de digger Solskjær siden nyttår, og til og med hardbarka ManU fans må begynne å kjenne den mistenkelige eimen av fotballspillers rompesvette etterhvert.

Videre nedover kan vi lese ikke mindre enn 3 saker om at en gjeng med overbetalte drittunger på karaokebar kom i klammeri med hverandre. Liverpool sine spillere har visst vært på fylla (FY!) noen dager før en kamp, og så har en stor, stygg, engelsk bråkmaker i klubben overfalt stakkars John Arne "Rabiat Mamma" Rise med en golfkølle fordi han ikke ville synge. Ok. Greit nok, de må få straffen sin (hva med 400 timer straffetjeneste der de får høre på meg massakrere "My Way"?).

Selvfølgelig er de norske mediene mest opptatt av at Hans kongelige mammadalthet Rise ikke hadde drukket. Som om noen norsk idrettsmann ville funnet på noe slikt! 10 straffespark til egen bak for å engang tenke tanken at noen norske kunne være noe annet enn perfekte.

Så var det en sak om ei 5 år gammel jente som døde av skadene hun pådro seg i en akeulykke.
Det som Dagbladet KUNNE ha gjort, og som enhver anstendig avis ville gjort var å rapportere dette og la det være med det, men det holdt ikke. Jeg kan nesten se det for meg der de sitter, utsultet på kreativitet i de skitne stolene sine i Akersgata. Politiet ble ikke informert før 2 timer etter ulykken. Og så?

Det kom vitterlig 2 ambulanser til stedet. Som fraktet jenta til sykehus. (Helt hvorfor de trengte 2 sto ikke beskrevet). Hvorfor er det en sak at en etat som ikke kunne gjort noe fra eller til ikke ble informert før etter 2 timer?

Jo fordi en eller annen stakkar med journalist-u-danning trenger jobb, og får betalt for å skrive sånt piss.

Heldigvis var det en blogger på Dagbladets side som minnet meg på at det fins gode ting her i livet også. Som Thelonious Monk. Så kvelden er ikke helt ødelagt fordet.

Et originalt tema

Dette er ikke lett. Det du leser nå, mener jeg. Det er ikke lett å komme på et helt originalt tema å skrive om. Det er derfor jeg gjør det så sjelden. Vanligvis er det noe som veldig mange andre har skrevet om idag (nyheter o.l.) eller noe som veldig mange har skrevet om tidligere (miljø, drikke seg full osv.). Så idag hadde jeg tenkt å finne på noe helt originalt å skrive om.

Før jeg kommer til det originale klarer jeg selvfølgelig ikke å la være å kommentere den latterlige striden mellom Se og Hør og Håvard Melnæs. Det er jo ferdigtygget mat for en wannabe skribent som meg at det største og teiteste ukebladet vi har her i landet griner fordi en av journalistene som jobbet der har behandlet ukebladet med samme respekt og medfølelse som det viser kjendisnorge.

Man kan jo ta en hvilken som helst sak og skrive den om til S&H (ser nesten ut som en liten, hittil uoppdaget fetish spør du meg) språk. KUN I S&H! Skinke var på fylla i går! Se de hemmelige bildene som han har nettopp sendt oss på mail! Sjekk hva hun kuleste i verden har på beina! Hva tenkte hun på da hun lot være å pusse skoene før byturen? Er alt vel i hennes liv?

Nei, dobbeltmoralen lever i beste velgående i Norge i dag. Ukebladet som forsvarer seg med nebb og klør for å få lov til å være den eneste institusjonen i Norge som er fritatt for den type dassluktenden "journalistikk" som de selv formidler. Men en liten stemme i meg sier fortsatt at jeg er minst like gal som dem; jeg senker meg faktisk ned til deres nivå idet jeg kommenterer dette.

Så til dagens originale tema: Internasjonal Dressur. Jeg har hvertfall aldri skrevet om dette før, og ingen jeg kjenner har skrevet om det heller. (Når sant skal sies så er det vel bare 2 stk. jeg har kjennskap til som engang vet hva det er, så dette er originalt dere.)

Når jeg hørte uttrykket Internasjonal Dressur så jeg for meg en hel drøss med muligheter. Hva kunne det være? Kanskje det var en slags konkurranse for diplomater? En sånn "hopp gjennom ringer mens du spiser mat fra 3 forskjellige land på en gang og synger marseillaisen" kanskje? Eller at du skal beherske mest mulig etikette fra mest mulige land, gjerne i kombinasjon. Som for eksempel å kombinere saudiarabisk ettermiddagsetikette (rap hvis du syns maten var god) i en britisk overklassesetting?

Eller kanskje det kunne være slik at man kunne gå på kurs for å bli mer internasjonal. Dressert på en måte. En verden av muligheter for pengeinntjening kom frem i dagen. Kanskje jeg kunne påta meg rollen som dressurmester for norske charterturister?

Nei, det har ingenting med det å gjøre dessverre. Dere må forstå min oppriktige skuffelse når jeg forteller at det har med måter hester går på. Så spennende var det. Ett (eller to) bein foran det andre. Kjedelig. Men originalt uansett.

Uhell

Dette ble visst en 2 blogg dag. Jeg skrev jo tidligere om bakholdsangrep, men det var ikke nok. Jeg leste nettopp på nettet om en mann i Oregon som ble skutt i hodet mens han snorklet i en elv.

Han som skjøt ham trodde at han var en stor vannrotte.

Ifølge artikkelen var det slik at han som snorklet lette etter fisk i elven.

Ikke misforstå, det er ikke morsomt å bli skutt i hodet, men det er jo LITT morsomt allikevel å bli skutt i hodet hvis du snorkler i en elv der det bor masse rotter og leter etter fisk.

Heldigvis ble ikke mannen skadet permanent, kulen traff visst den tykkeste delen av skallen hans og stoppet.

Jeg gjentar, det er ikke morsomt at noen har blitt skutt i hodet, men det er LITT morsomt at noen snorkler i en rotteinfisert elv, og har et hode som er tykt nok til å stoppe kuler.

Hvorfor snorkler du i Februar? I en elv, og leter etter fisk? Hvorfor barberer du deg ikke på ryggen slik at galninger ikke tror at du er en rotte?

I følge politiet var han som skjøt ruset på metamfetamin og hasj. Selvfølgelig. Hva gjør du om kvelden når du er ruset på hasj og metamfetamin?

Jo du går ut og skyter etter store snorklende rotter.

Bakholdsangrep

Jeg har blitt overrumplet og overrasket denne helgen. Det hele begynte på fredag da en kollega ga meg en meget fin presang i form av et "Rob Roy" sett. For de av dere som ikke vet hva en Rob Roy er, så er det en drink som høres helt forferdelig ut, men som faktisk smaker fantastisk. Det er 10 deler whisky til 1 del rød vermouth, med masse isbiter og et par olivener oppi.

Denne kollegaen har snakket om drinken lenge, med meg i "skeptisk tilhører" modus. I og med at jeg har bursdag 14. februar (hører dere, kort og gratulasjoner mottas med takk) og at jeg skal slutte på jobben om noen uker, ga hun meg utstyr for å lage en Rob Roy som en kombinert slutte og bursdagspresang.

Jeg måtte naturligvis prøve drinken, så lørdags kveld virket som et godt tidspunkt å gjøre det på. Etter en bedre middag (bedre, men ikke bra helt enda) av lammefilet med jordskokkpure og asparges etterfulgt av sjokolademousse lot jeg det stå til.

Det kan tenkes at jeg drakk litt for mange slike Rob Roy'er. Men det er søsteren min sin feil, hun var ansvarlig for den største overraskelsen som fant sted denne helgen. Hun og typen hennes var meget bestemte på at de skulle komme på kaffebesøk i går ettermiddag.

Idet vi sitter rundt bordet og snakker, så sier hun: "Du skal bli onkel". Siden jeg er en oppegående, intelligent person, gjorde jeg det som alle oppegående, intelligente personer ville gjort i samme situasjonen.

Først åpnet jeg munnen. Så lukket jeg munnen.

Så åpnet jeg munnen igjen og sa grumfhjgjaimfflalff. Så lukket jeg munnen igjen.

Så reiste jeg meg opp og åpnet munnen. Så satte jeg meg ned igjen, fortsatt med åpen munn og siklet litt.

Det er ikke lett å redde kulheten fra en slik situasjon, men jeg gjorde et forsøk ved å reise meg opp igjen og se på henne med store øyne, åpen munn og soggel hengende fra munnviken.

Så spurte jeg på en meget intelligent måte: "er du gravid?"

Så fikk jeg et bekreftende svar. Og drakk en Rob Roy. Jeg skal bli onkel.

Historie

Historie blir laget hver eneste dag. Hver dag vi lever gjør vi oss historiske på en eller annen måte. Som idag. Idag ble jeg historisk, da jeg laget en dokumentasjon på jobben for en ny funksjon i et program som aldri har eksistert før.

Det er riktignok ikke i samme ligaen som å signere en avtale for å dele regjeringsansvar i Palestina, slik som Fatah og Hamas gjør i skrivende stund, eller å redde et barn fra å drukne, men historisk er jeg.

Så hva er det som får oss til å rakke ned på våre daglige historieskapende aktiviteter? Vi er veldig flinke, vi mennesker, til å leve vårt daglige liv i den tro at vi ikke gjør noe spesielt. Men det gjør vi altså. Om det er noe lite du gjør for første gang, som å lage en matrett du ikke har laget før, eller å gå til jobben istedenfor å kjøre, så er du historisk idag.

Nå risikerer jeg, om jeg ikke har det allerede, å bikke over i sånn selvhjelpshelvete, så jeg skal komme til poenget. Hva er det med noen som får dem til å trenge å gjøre helt latterlige og farlige ting for å "bli historiske"?

Hva er det med noen som gjør at de er nødt til å få en følelse av at de gjør noe annet enn det alle andre gjør? Vi gjør alle noe annet enn det noen andre gjør. Når jeg hører på musikk og leser bok om kvelden, så er jeg annerledes enn deg. Du spiller kanskje playstation, eller jogger en tur. Så hvorfor denne trangen til å være annerledes når vi allikevel er det?

Nei, takke seg til det helt "normale", sånn som å se på en australsk fyr lage hamburger ut av tissefanten og ballene sine. (Ta ballene, en i hver hånd, bøy tissefanten frem, brett under. Vri 90 grader og klem litt forsiktig...vips så har du en hamburger, for de som vil prøve hjemme).

Klimaendringer og familiedrap

Uka begynte jo som kjent med FN sitt klimapanel sin rapport om klimaendringer, og det er ikke noen tvil lengre. Det er vi som har forårsaket det meste av de klimaendringene vi nå ser. Det er egentlig ganske imponerende at vi ikke har kommet frem til det før, i 2001 var det "sannsynlig" at endringene var menneskeskapt, i år er det "overveldende sannsynlighet" for at druknende isbjørner og stigende hav er vår feil.

Allikevel er det noen som fornekter hele greia. De som på død og liv skal kjøre de superstore bilene sine fra Oslo vest opp til Geilo slik at de kan renne på ski i bakker der det tidligere var skog, og som blir skikkelig indignerte om noen er så frekke å hentyde at det kanskje ikke er det smarteste trekket for miljøet å ha en bil som drikker 5 liter bensin på mila.

Det ble nesten så galt med klimaendringsnyheter at jeg begynte å ønske meg noe annet i nyhetsbildet. Uheldigvis så fikk jeg det og, i form av den tragiske historien som utspant seg i Stavanger på tirsdag. For de av dere som har bodd på en annen planet (i og for seg ikke en dum ide) den siste uka så var det slik at en vellykket, rik, norsk familiefar drepte sine 2 barn og kone mens de sov. Bakgrunnen er ukjent, men ting kan tyde på at det var arbeidspress og umenneskelige krav som, over tid, utløste en dramatisk psykisk reaksjon.

Enda mer tragisk enn dette var reaksjonen til media. Det er ikke ofte undertegnede blir skikkelig opprørt, men det ble jeg denne uka. Fråtsing er ikke et ord jeg normalt bruker i forbindelse med aviser; haier som spiser sitt offer, ja, men aviser, nei. Dessverre er det ikke et annet ord som strekker til for å beskrive hvordan avisene, med Dagbladet og VG i spissen behandlet saken. "KVALT MENS DE SOV" skrek Dagbladet, med bilde av to nydelige barn på forsiden.

Hvem i alle dager (med unntak av korttenkte journalister i Dagbladet) tjener på å behandle de pårørende etter en slik tragedie med så lite respekt? Er det ikke slik at det er normal folkeskikk blant journalistene? Hva ville DU syns om din familie eller venner ble behandlet likt? Jeg tror nok at Dagbladet og VG kan stappe den "Vær varsom" plakaten langt opp i et hull der sola ikke skinner.

Midt i all denne tragedien og klimadommedagsprofetiismen (kult nytt ord eller?-send din stemme til språkrådet IDAG!) er det jo enkelte lyspunkter. Som at det nå tilbys en tjeneste i Storbritannia der du kan få laget om det døde kjæledyret ditt til en diamant. Kort fortalt så går ideen ut på at du kremerer dyret, de trekker ut karbonen i asken, og presser dette sammen til en diamant. Visstnok tilbys tjenesten for alt fra en hamster til en hest. Så nå er det slik at hvor mye bling du kan gå med er avhengig av hvor stort dyr du hadde som barn.

Imens har jeg gjort mitt for global oppvarming ved å ta fly til Oslo for å se på en gjeng australske menn vifte med tissefanten på en scene. Logisk.