Å gå tur

Nå gikk det heldigvis bra med han fyren som hadde blitt innesnødd på fjellet, det er jo alltid bra når ting går som de skal og ingen kommer til mer enn overfladisk skade. Allikevel så må jeg si at mange penger kunne vært spart, mange folk kunne sittet ved peisen og drukket kakao istedenfor å være kalde om en viss person hadde holdt seg hjemme istedenfor å bestemme seg for at å fyke rundt i fjellet midt i januar var en fornuftig måte å tilbringe en lørdag på.

Så var det det at jeg ser på det å gå rundt stokkavannet i 4 minus som min personlige ekstremsportsgrense. Og jeg tøyde den i går. Å gå rundt stokkavannet i 2 pluss og sludd er en skikkelig våt og kald opplevelse. Nesten så kald faktisk at jeg vurderte å ringe til Redningssentralen og be om et sånt teppe av aluminiumsfolie som de pakker maratonløpere inn i når de er ferdige. Det og en god whisky hadde gjort susen. Isteden tok jeg til takke med å gå videre, komme meg hjem og spise litt god mat.

Som jeg nevnte tidligere så har jeg begynt å følge Paul McKennas råd når det gjelder mat og det å spise, nemlig å spise sent, slutte når man er mett og tenke over alt man spiser. I den forbindelse så har det skjedd en merkelig ting.

Jeg har blitt bedre til å lage mat. I og med at jeg tenker over ting mer når jeg skal spise, og skal kjenne på smaker og teksturer i maten så har jeg begynt å eksperimentere mye mer med hva jeg lager til middag.

Så i går var det svin ytrefilet med chilipotetstappe med avocado og lime puré på toppen. Nam!

Redningsaksjoner

I disse stunder leter røde kors og andre redningsmannskaper etter en hundekjører som har gått seg bort på fjellet. Det er et prisverdig arbeid disse frivillige utfører, under de mest ekstreme forholdene vår ugjestmilde natur har å by på.

Men la oss ta en titt på dette igjen. Dette er en "erfaren hundekjører" som lever av å guide andre rundt i fjellet. Det var det han gjorde når han fikk problemer. Videre står det at han ikke hadde med seg ekstraklær eller mat.

Jeg mener for all del ikke å kritisere noen som ferdes i fjellet, for all del, de er barskere enn meg. Jeg er den typen som syns det er ekstremsport å gå rundt Stokkavannet i 4 minus, så jeg skal bare holde kjeft. MEN: En erfaren hundekjører som ikke tar med seg ekstra mat verken til seg selv eller dyrene sine når han drar ut på fjelltur i januar? Hvis han er så erfaren så vet han vel at det er stor risiko for at det kan komme "ekstrem" (les: helt normalt) vintervær?

Dette føyer seg dessverre (ser det ut som i skrivende stund) inn i rekken av tragiske hendelser som kunne vært unngått hvis folk bare hadde tenkt litt. Ta eksempelet Ivar Formo, som druknet i desember da han gikk gjennom meget utrygg is fordi han på død og liv ville gå på skøyter i nordmarka før det hadde blitt skikkelig kaldt. Ta også eksempelet på den engelske basehopperen som døde på en fjellhylle på Kjerag i lysefjorden etter at han hadde fått sleng på fallskjermen.

Hver gang jeg leser om en eller annen tulling som har prøvd å seile over atlanteren i et badekar med en strikkmotor og kun en boks med opphakkede tomater som mat, så får jeg samme følelsen. Er det virkelig vårt ansvar å passe på disse tullingene?

Moralen sier jo selvfølgelig ja. Man skal jo redde de som er i nød. Men hva skjer når sea king helikopteret fra Sola er på vei til en basehopper som har (husk dette er en frivillig aktivitet) hoppet utfor et 1000 meter høyt fjell når det er en helt utmerket sti ned, og det kommer inn melding om at en fiskebåt er på vei til å kantre med 5 sjømenn ombord? Hvem skal prioriteres? De som kom først? Eller de som faktisk fortjener det?

Skal det være slik at adrenalinsøkende idioter får lov å kapre verdifulle samfunnsressurser bare fordi DERES sport er farlig?

La det igjen være sagt, jeg har ytterst stor respekt for de som jobber med redningsarbeid, skredsøk og så videre, men det jeg syns er verd å påpeke er at de aller fleste av disse såkalte "ulykkene" er menneskeskapte til å begynne med. Å falle og brekke foten er en ting, det kan skje de beste, men å måtte reddes ut fra fjellheimen UTEN å ha falt og brukket noe, fordi man ikke har tatt med seg nok klær og mat er noe helt annet. Det er et gammelt uttrykk som heter at man er sin egen lykkes smed.

Man er også sin egen ulykkes smed. Og det bør ikke gå på bekostning av de som faktisk fortjener hjelp.

Økonomien går sin gang

Jeg er ikke full av dystre spådommer, det eneste jeg pleier å være full av er alkohol, bare så det er sagt.

Jeg er heller ikke den som klager over høyt rentenivå, det skulle bare mangle at vi, i en tid med historisk høy boligprisvekst og latterlig lav (i skrivende stund 2%) arbeidsledighet skulle få beskjed om at nå må vi stramme inn litt for at ting ikke skal ta HELT av slik som det gjorde på 80 tallet.

Problemet er bare det at det er noen aktører i norsk media, (VG og Dagbladet er de verste eksemplene) som elsker å fråtse i alt som kan være "store stygge ulv" sin feil og som kan skade "lille uskyldige nordmann". Dette gir igjen en grobunn for saker som slår opp hvor mye en familie på 4 med 4 millioner i lån må betale om renta går opp med 1%.

Så, slik at vi slipper å gå og vente på at avisene skal trykke disse overskriftene, tillater jeg meg å trykke dem her på forhånd sånn at jeg kan legge krav på å ha funnet på dem først.

1) Gjeldskrise i anmarsj! (VG)
2) Slik reduserer du gjelda di! (Dagbladet - i sin rolle som kombinert Se & Hør og hjelp deg selv tidsskrift)
3) Kapitalismens skjulte sider (Nei, ikke klassekampen, men tittelen på et 5 siders intervju med noen som har mistet jobben sin og nå ikke har penger til å betale husleia - i Magasinet, Dagbladets lørdagsbilag)

Dette er kanskje litt slemt av meg å dra frem, men det er noe spesielt med psyken til oss nordmenn, når vi er så vanvittig opphengt i fattigdom og misunnelige på rikdom. Hva er det med oss? Hvorfor er det slik at vi ikke kan nyte det faktum at flere og flere av oss har råd til ny tv eller 2 ferier i året uten at vi skal bli påminnet ved hver korsvei at det er noen som har det så mye mye verre?

Er det slik at vi faktisk er en gjeng pietistiske lutheranere som ved det å fornekte at hardt arbeid og god innsats gir bedre betalt enn å sitte på en viss kroppsdel og klage kan rettferdiggjøre vår rikdom? Er det slik at vi føler oss så skyldige for vår urettmessige oljerikdom at vi må klype oss i armen hvert 5. minutt og si at noen som får 10000 kroner utbetalt fra staten hver måned er fattig?

Hvordan skal vi takle det når vi innser at det å lene oss på oljerikdommen som en gigantisk, svart, flytende krykke er egentlig det dummeste vi kan gjøre? Og ja, jeg mener at det å bruke av oljefondet er helt på trynet, hvis ikke det blir brukt til å lage skikkelige, bærekraftige arbeidsplasser.

Det var min politiske forelesning for dagen.

Dagens positive ting som skjedde: Jeg gikk og spilte vannpolo, deilig å komme seg i aksjon igjen!

Det jeg gleder meg til i morgen: Komme meg opp og virkelig nyte dagen.

Behagelige flyreiser

Det er ikke meningen å sutre, det bare virker sånn.

Jeg leser i dagens avis om et flyselskap som skal gi oss et gebyr for hvert kolli bagasje man tar med seg ut på tur. Til sammen så vil dette utgjøre maks. 108 kroner hver vei på en flytur. (27x4).
Dette er vel og bra. Lettere fly bruker mindre bensin, sparer miljøet, og øker lønnsomheten til flyselskapet slik at billettprisene på sikt kan gå ned.

Velkommen som den endringen er, ledsages den av en meget uvelkommen endring. Flyselskapet skal tillate 15kg håndbagasje mot dagens 8 kg.

Tenk over det. Det betyr:

1) Lengre køer i sikkerhetskontrollen da flere folk vil prøve å ta med seg masse flasker og ting gjennom sikkerhetskontrollen, noe som er imot reglene.

2) Lengre tid for å boarde (det er engelsk og betyr gå ombord i) flyet siden flere folk har med seg større og tyngre kofferter ombord.

3) Mer arbeid for flyvert(inn)ene siden de nå må hjelpe alle de teite passasjerene med å stue all den ekstra håndbagasjen. For ikke å nevne de diktatoriske småbarnsmødrene som på død og liv skal ha med seg barnevognen inn i kabinen.

4) Flere krangler av typen "Ja men vett du ka! Eg har betalt for ein flybillett og Celloen min veie bare 14.89 kilo! Samen med det blade eg kjypte i kjosken så e det nøyaktigt 15 kilo"

Nei, dette er en dum idé, Norwegian. Etter min oppfatning så burde dere være modige nok til å gå til det skritt å erklære at håndbagasje betyr nettopp det, nemlig bagasje som kan bæres i hånden. Uten "emballasje".

Det vil si: en bok, et blad og en flaske Farris er lov, til nøds også håndvesker/pc vesker slik at jeg ikke får alle damene og aksjemeglerene i hele verden på nakken. Resten kan sjekkes inn. Det er MYE mer behagelig å fly sånn, og det er MYE mer behagelig for alle andre.

Sommerdekk

Jeg bare sier det: Livet er morsomt for det meste, men av og til må jeg nesten grine av mine patetiske forsøk på å være smart.

Jeg har sommerdekk på bilen og det snør. Masse.

Etter en vinter der det så langt har vært lettere å finne en giraff på Madlaveien enn en minusgrad på Sola, så har det nå plutselig bestemt seg for å snø. Det var ikke noe stort problem i går kveld, det var riktignok kaldt men det lavet ikke akkurat ned.

På nyhetene på Radio1 i dag tidlig snakket de om store køer og mange ulykker som følge av det massive en-halv-centimeter-snøfallet som hadde rammet vestlandets CO2 hovedstad.

Nå derimot er det ufattelige nesten 10 centimeter som har falt ned fra himmelen, og det er ikke til å spøke med når du har en liten og søt grønn Corsa som ikke liker kulde. Jeg ser for meg masse ufrivillig moro når jeg nå skal bort og hente typen til søsteren min og kjøre han hjem.

Litt skrens og hjemkjøring i 20km/t må man regne med.

Men det ble fine bilder ut av godværet tidligere idag, her fra Møllebukta på Madla.

Kick Off

Jeg er nå ikke en kick off jomfru lengre. Jeg var med Canon Norge på kick off i helga, på Arena hotell på Lillestrøm. Det ble en stilig opplevelse, det er jo alltid gøy å se hvordan andre bedrifter gjør ting. Jeg begynner jo som kjent der første mars, så det var i den anledning jeg var invitert.

Vi tok flyet til Oslo kl. 0615 lørdags morgen, det var en selsom opplevelse å stå opp kl. 0445 på en dag der man tradisjonelt sett sover så lenge man bare orker, men jeg klager ikke. Især idet jeg fant ut at hotellet hadde en utmerket spa-avdeling med Jacuuzi, damprom, badstu og svømmebasseng.
Høydepunktet i det faglige programmet var nok foredraget fra generalsekretæren i Verdens villmarksfond i Norge, han fortalte om isbjørnenes problemer i Arktis når islaget smelter. Visste du at pelsen til en isbjørn er fiberoptiske kabler (nesten), de leder solen ned til huden (som er svart) slik at de bevarer energi? Ikke jeg heller, men nå vet både du og jeg det.

Lillesøsteren min lånte leiligheten i går kveld til å ha vorspiel før de gikk til byen. Jeg var jo naturlig nok skeptisk til dette konseptet, men det gikk veldig bra. Da jeg kom inn i leiligheten i dag tidlig (ja det var TIDLIG, for Canon Norge hadde, i all sin visdom, bestilt fly hjem kl. 0920 fra Oslo...) så var det som om de aldri hadde vært her, det var ingenting som var ødelagt, og alt var like rent som da jeg forlot det.

Men det var en ting som gjorde at det var lett å skjønne at jeg ikke hadde noe med det vorspielet å gjøre:

Vinen som nå har tatt residens i kjøleskapet mitt er en riesling. På pappkartong.

En spådom

Året som kommer kan bringe de mest utrolige overraskelsene, de mest overraskende sannsynlighetene og de mest sannsynlige usannsynligheter. Allikevel tillater jeg meg å komme med en spådom:

Når vi ringer 2008 inn så er ikke Gerd-Liv Valla leder for LO lengre.

Ikke fordi hun ikke er god i jobben sin, bevares, hun er jo ekskommunist og hva er vel bedre kvalifikasjonsgrunnlag for å lede landets mektigste arbeiderorganisasjon enn å tro at kollektivisering og bannlysing av privat kapital er veien å gå? Neida. Grunnen til at hun må gå er at hun har virkelig trødd i salaten.

Hun har (som leder av de som skal passe på våre rettigheter):

1) Offentlig skjelt ut en medarbeider for å være udugelig
2) Lekket fortrolige detaljer fra en medarbeidersamtale til media
3) Opptrådt arrogant og svak (trodde ikke det var mulig å gjøre det på likt, men der ser du hvor mye jeg vet) ved å forberede seg så dårlig til en TV opptreden at hun trengte jukselapp, for så å ikke kommentere det.

Problemene er faktisk ikke verre enn at det hadde vært fullstendig mulig å håndtere saken som en intern personalsak. La gå at Yssen (hun som ble "sparket") brakte hele saken opp i VG, og la gå at hun hadde (sjokk, skrekk) hjelp fra et PR byrå. Det er ikke slik at om du går til VG med noe angående din arbeidsgiver så kan de smelle til og ødelegge alt som heter karriere for deg i all overskuelig fremtid.

Uansett så bunner Valla sin uhåndterlige posisjon ut i dette:

Når Jensemann eller den daværende statsminister Bondevik lager en kampanje mot mobbing i arbeidslivet, eller når Valla raser i avisene og krever en kilo flesk fra Stoltenberg fordi han vil bryte avtalen om et inkluderende arbeidsliv, skal vi da tro på henne?

Enda mer, ville DU hatt en mobber, en juksefant og en hykler som frontfigur i DIN kamp for et rettferdig arbeidsliv?

Det er derfor jeg tror at Vallas tid som LO leder er forbi.

Men kanskje jeg tar feil, folk med venner så høyt oppe som hun har det har en tendens til å ikke gi seg. Uansett så er hennes troverdighet ferdig for min del.

Ting jeg har lært denne helgen

Jeg har lært 3 meget viktige ting denne helgen. (Det er bra å lære nye ting, men denne helgen har vært ganske så eksepsjonell).

Det første jeg lærte var at kombinasjonen glovarm stekepanne og plastknott til keramisk topp er en dårlig kombinasjon. Det resulterer nemlig i smeltet plastknott og masse spaghettilignende greier utover hele stekepannbunnen. (Det kan jo også lønne seg å ikke gå fra fiskepinnene når de ligger i steikepannen slik at de røyklegger hele leiligheten og trenger å reddes).

Når det gjelder dette å ha tilsyn med mat så er det et gjengangende tema denne helgen. Det andre jeg lærte denne helgen var nemlig at å forlate pølser på grillen og vase rundt omkring i leiligheten kan resultere i tjukk røyk veltende ut fra under grill-lokket og pølser som faktisk brenner. Dette tok det å svi pølsene til et helt nytt nivå. Jeg burde fått premie for å brenne pølser så mye. 3. grads forbrenning var det ikke, det var mer som 33. grads forbrenning. Hvordan forvandle pølser til grillkull på grillen.

Det siste jeg lærte var at man ALDRI skal gjenoppsøke bra serier fra ungdommen eller barndommen. Hvertfall ikke kjempeskumle serier som du ikke fikk lov å se siste episoden av.

Hvis noen av de som leser dette husker en serie som het "Malstrøm" fra 1985, så kan jeg nå avsløre at det er en god grunn til at den ikke gikk om igjen på tven. Den er drit.

Plottet er i og for seg ganske bra: Dame får et hus og en hytte i arv av en mann hun aldri har hørt om. Når hun kommer frem for å få arven sin så blir hun dratt inn i en "malstrøm" av mord og trusler. Problemene oppstår fordi:

a) Budsjettet på hjemmevideoen din av søsteren din sin konfirmasjon er høyere.
b) De kunne ikke klart å få til mer kitsch 80 talls frisyrer og klær om de hadde prøvd
c) Dialogen og skuespillerprestasjonene er som om de eneste som fikk rolle var de som ikke klarte å bli med i Hotell Cæsar
d) Handlingen foregår i Ålesund, men skuespillerene snakker ikke norsk. De snakker en sånn "hvaordan vaer daet i Baergen?" "Vaell det raeegnet hvaaertfaelll ikke" norwenglish når de prøver å late som om de er norske.
e) Og fy faen så seint det går...6 timer som godt kunne vært 2.
f) Til sist. Det som gjorde et stort inntrykk på meg (og de andre jeg har snakket med om denne serien) var at det var et hus på en øy der dukker grein. EN dukke griner EN gang, og det er ikke på langt nær så skummelt som du skulle tro.

Moralen til de av dere som kunne tenkt dere å se "Rød snø" eller "Malstrøm" eller noen av de andre "kjekke" seriene fra 80 tallet på ny er: Det er en grunn for at de ikke har gått på TV igjen.

En begivenhetsrik helg

Hva er det med noen folk som får dem til å tro at det er helt greit å stjele fra andre?

Dette er ikke et metafysisk spørsmål; jeg forventer ikke et svar à la "De har en svakere hypofyse og samvittighetsfølelse". Nei, dette er et konkret spørsmål til de eller den som forsynte seg av min og herr Maldunk Jeppesen sin jakke på den dustete puben vi var på på fredag.

Herr Jeppesen mistet jakken sin, det er ille nok; den var helt ny og det var første gang han gikk med den. Jeg mistet en ikke fullt så ny jakke, men til gjengjeld var mobiltelefonen og nøklene mine i den.

Mobiltelefonen er grei nok, i disse dager med backup fra Outlook, og effektiv bestilling av nytt simkort så er det gjenstand for et par dagers irritasjon, ikke mer. Nøklene er det verre med. Jeg må kjøpe nye nøkler til bilen, ny lås til sykkelen min, og generelt klare meg uten diverse andre livsviktige (ok da, ikke helt livsviktige) nøkler.

Politiet var meget hjelpsomme, han som satt bak disken var enig i at jeg hadde vært en idiot og at jeg sannsynligvis ikke fortjente bedre, men han tok det hele med godt humør, og han trøstet meg med at jeg hvertfall ikke var førstemann som hadde blitt frastjålet mobilen i helga, og ikke den siste heller.

Resultatet av alt dette var at jeg måtte ta bussen til jobb på mandag, det går en buss rett utenfor stuevinduet mittt, så det var ikke så utrolig vanskelig at det gjorde noe. Uansett så er jeg ikke så deppa over å måtte ta bussen. Jeg liker å lese, og dette er en måte å lese på på vei til jobb isteden for å sitte i kø i 20 minutter. La gå jeg sitter i kø, men jeg er ikke sjåføren.

Bussen tar en lang og kronglete rute fra meg til Forus, blant annet går den via Universitetet og over Gauseltoppen. Så jeg får sett en del deler av Stavanger jeg aldri ellers ser, og ikke minst så får jeg sett folk som jeg ellers aldri ville sett.

"Satan satan satan, holt på å komma for seint for faen" (Andpusten 16 åring som kom rasende inn på bussen"

"Jaja, du kom nå, det e jo bra. Eg holt på å myssta an eg og, men klarte det akkorat" (Venninna hennes som gikk på en holdeplass tidligere).

Fortellers inngripen: Klokken er nå 07:35.

"Faen asså, eg sto opp klokkå hall syv, trodde eg sko ha goe ti, men så frøys eg så jævligt. Sto faen så lenge i dusjen, liksom, så når eg kom ud, så va faen klokkå ti øve syv."

"Helvede. Eg sto opp seks eg då, så eg hadde goe tid."

"Ja, hadde tenkt å ha goe tid eg og, har josje fått spist ein gang, eg e skamsolten. Fekksje tid te å spisa, måtte jo sminka meg".

(Stillhet her fra "fornftige" venninne)

"Faen og, eg glømte spanskbøgene, får sei at eg trodde me sko ha geografi. Satan eg hate geografi, det e faen meg det verste fage me har, verre enn matte og liksom. Ska droppa det så fort eg kan. Tror du det går an å droppa geografi, for hvis det gjørr det så ska eg faen meg gjørr det liksom. Sjøl om Martin e i den klassen. Satan han e nais!"

"Fekksje sova eg. La meg klokkå 2 tror eg, måtte gjørrklar matten te i dag."

"Faen og, har me matte idag? Prøve liksom? Satan. Uansett, eg la meg 3, måtte se ferdig 'Ai knov vott ju didd last sømmer' på tven, an va dritekkel."

"Så fekk eg tekstmelding kl. 4 av Jonas, 'an lurte på om eg sov. *sukk* 'an en søde altså"

"Ja eg og fekk tekstmelding, klokkå 4 og 5, så sko eg sovna. Va Line så fortalte at Lars hadde slått opp me na. Å de så hadde våre samen så lenge. Tror aldri eg finne ein så vil ver me meg i 3 måner. Helvete, så frøys eg, så brokte eg 40 minutt i dusjen. Ka faen e de for någe liksom. Mor pleie alltid å ble sure når eg står så lenge, men idag så stoppte hu meg issje. Jævla tulling."

Og dette er landets fremdtid....

Hvordan ødelegge steinbit.

Jeg inviterte søsteren min til middag idag. Jeg hadde gått til innkjøp av steinbitfilet fra Helgøs, de pleier å ha bra fisk. Gassgrillen ble behørig varmet opp, potetene kokt og brokkolien ble varmet.

Er det noe enklere enn det å grille litt fisk? Ja, tydeligvis. Det å ødelegge en fiskefilet på grillen.

Det er ikke godt alt som lukter godt fikk vi erfare. Det er ikke smakfullt alt som ser slik ut. Dårlig smak kan komme i mange forkledninger. Denne dagens dårlige smak kom i forkledning av et stykke steinbit. Som den mer observante leser har skjønt så så fisken bra ut, den luktet godt, men den smakte dårlig.

En tranfabrikk i vestre Lofoten ville hatt problemer med å gjenskape smaken vi fikk når vi spiste denne fisken. Det var rett og slett som om Møller og co. kunne brukt fisken i reklamen sin.

"It's not very good this fish is it?"

"Weeeeelll, it's ok if you only eat the middle bit, but not the skin."

"But usually the skin's the good bit..."

"Not in this case."

"Well at least the broccoli and potatoes are good!"

Jaja, det kan hende de beste at de får et stykke dårlig fisk. Ikke noe å gjøre med det, en god kopp te løste saken, og jeg fikk meg en god dose sympati for mine bekymrede og skuffede miner.

I tillegg så har jeg fått hengt opp bildet mitt av Bruce Springsteen idag. Jeg er jo en liten fan, og da jeg fikk sjansen til å kjøpe en bok med de upubliserte bildene fra "Born to Run" fotoseansen i 1975 så måtte jeg bare slå til. Boka kom i et nydelig filtcover og inni filtcoveret var det et (unnskyld uttrykket) steinkultråttmegadigg bilde av sjefen sjøl, men i en setting man sjelden ser ham i.

Vekke er de rå bildene av gitaren, isteden får vi et bilde av en ekte Elvis fan. Se 3 bilder fra toppen.

Uansett, så har jeg fått dette bildet rammet inn, det ble steinkult, men ikke uten en liten runddans med han som skulle ramme det inn. (Skjer noe i mitt liv uten en liten runddans?)

Jeg leverte bildet og fikk beskjed om at det skulle være ferdig noen dager senere. En uke senere stiller jeg opp:

"Jeg er her for å hente et bilde..."

"Ja..det va du det...du skulle hente...(fiske etter at jeg skulle si hvilket bilde)"

"Bruce..."

"Jajaja...stemme det! Ja ja, nå huske eg...det sko ver svart ramme.."

"Sølv..."

"Jajajajjaaja...sølv ramme, svart passepartout..:"

"Hvit passepartout..."

"jajaja...nå har eg an...sånn va det ja...kor la eg den lappen henne.....ska me se...minn meg litt på det igjen..."

"Sølv ramme, hvit passepartout, svart bakgrunn og hevet bilde."

"Jajaja...jo eg ser det for meg nå"

"Er det da trygt å gå ut ifra at det ikke er klart?"

"Nei det esje klart alså, men eg har det her, eg kan jo få det klart før jul te deg"

"Høres bra ut, her har du telefonnummeret mitt. Kan du ringe når det er klart?"

"Jajaja, selvfølgelig, eg e som ein elefant vettu, glømme aldri."

Selvfølgelig så ble jeg ikke oppringt. Jeg ringte i dag og fikk komme og hente bildet. Det gikk forsåvidt greit, bortsett fra at han som rammet det inn ikke kom før 1 time etter at han sa han skulle være der, men vi kan ikke få alt da...

Dagens positive ting:

Jeg scoret et dritlekkert mål på vannpolotreningen idag, rundet to spillere på høyre ving, fikk en krysspasning fra 7 meter og vippet ballen over keeper.

Det jeg gleder meg til i morgen:

Jeg skal i bursdagsfest til ei venninne, let the good times roll!

Kaffe før søvn

Jeg har i alle år hørt rådene, og jeg har i alle år ignorert dem. Jeg kan glatt drikke et par kopper kaffe bare noen timer før jeg legger meg.

Eller. Jeg kunne. Jeg kan ikke nå lengre. Jeg er en eks-senkveldkaffedrikker. Søsteren min advarte meg i går, "you can't drink coffee that late, you'll never sleep!" Men jeg visste best.

Jeg visste faktisk ikke best, for jeg visste verst. Hun hadde rett og jeg hadde feil. Jeg var jo trøtt når jeg la meg, men fikk jeg sove? La oss si det på en annen måte, ble det noe på Paven i går? Nei, jeg trodde ikke det jeg heller.

Og jeg sov ikke. Eller, det vil si, jeg sov jo, men det var en slags merkelig søvn, en slags "søvn ekstra lett" om du vil. Den minste ting vekket meg, alt fra perverse rånejævler som valgte akkurat i går natt å kjøre dunkdunk bilene sine forbi huset mitt, til regndråper som hadde guts nok til å treffe vinduet mitt.

Blant de tingene jeg kan berette om natten her i Holbergsslottet er:

1) Regn, når det regner hardt lager masse lyd på mine vinduer
2) Det lager også mildt urytmiske drypp på hellene utenfor, urytmiske nok til at jeg ikke får sove.
3) Naboens vaskemaskin bråker. Ikke mye, men den bråker.
4) Jeg svetter når jeg ikke får sove.
5) Å ikke få sove gir en mild paranoia som bare kan sammenlignes med de siste rykningene i en bakrus.
6) Å stå opp og dunke tåen i listen på badet er ikke behagelig, og det gjør det hvertfall ikke lettere å sove når smerten brer seg.
7) At naboen har nachspiel kl. 03:00 er ikke heller greit når man skal sove.

Bortsett fra disse tingene så kom jeg til å tenke på en absurd sannhet. Hvorfor er det slik at søvnen alltid kommer når du absolutt ikke trenger at den skal komme. F.eks, hvorfor er det slik at hvis du trenger å stå opp kl. 06:30 så sovner du 06:15? Og hvorfor er den søvnen så forbanna god?

Dagens positive ting:
Jeg ble med når en kompis foreslo å gå på spinning. Jeg holdt på å besvime, men jeg ble med:)

Det jeg gleder meg til i morgen:
Å spille vannpolo og drikke et godt glass rødvin etterpå.

Leggetid

Nå går det ubønnhørlig mot dagens slutt. En innholdsrik dag på alle måter må jeg si. Jeg sto opp tidlig, gikk på jobb i tide og jobbet hardt hele dagen. Jeg fikk hentet pakken med Paul McKennas bok på postkontoret og gikk i gang med hans program for å gå ned noen kilo.

I tillegg så spiste jeg middag, gikk og trente og fikk sortert masse papirer (og kastet en del ting sånn som kvitteringer for betalt tv lisens 2001).

Det beste som skjedde i dag var at jeg følte meg skikkelig bra, sånn type "nå er det nytt år og nå skal jeg virkelig klinke til med masse gode ting". Og det skal jeg. Jeg har bestilt meg ny PC, kjøpt meg DaTax personøkonomi programmet, og jeg har laget meg et nytt treningsprogram.

Jada jada jada, jeg vet at bare omkring 0,000000001 prosent av nyttårsløfter varer lengre enn til Februar, men jeg mener at jeg egentlig ikke lager noen nye løfter i og for seg, jeg trener jo allerede vannpolo 2 ganger i uka, og jeg har sprunget rundt Mosvannet hvertfall 1 gang i uka den siste måneden. I tillegg så har jeg klart det kunststykket å gå ned 3 kilo fra første Desember til første Januar, så jeg er litt stolt av meg selv.

Uansett, nå er det leggetid for trøtte folk, men først: Her er mine nyttårsforsetter!

1) Prøve å akseptere mine feil, og nyte mine gode sider
2) Finne minst en positiv ting med dagen som har gått
3) Finne minst en ting å glede seg til med morgendagen
4) Lære meg å slappe av uten at det trenger å skje noe hele tiden
5) Fortsette å trene skikkelig og nyte at jeg faktisk kan trene, det er nok av de som ikke kan det
6) Være mer tålmodig

OK, nå vet jeg at flere er på vei mot spyposen her, men det må være lov å prøve!

Men en ting klarer jeg ikke, og det er å være begeistret for Se og Hør.